Side 31
DU
BLENDER MEG
Opp av
jorden kommer jeg som et frø.
Som en
dagning blender du meg.
Mine
vevre blader knytter seg til din stamme.
Jeg er en
søyle i din ark.
Jeg
kommer inn fra havet
Og seiler
imot deg.
Du er en
sølvblank havn, et anker i livet.
Jeg
kommer med naturens viselige råd.
Du holder
meg fast i din hånd.
Jeg
beveger meg til oppbrudd hver dag,
Og
kjenner ingen grenser.
Jeg
svever i rommet som en fugl.
Du favner
meg med dine vinger i hemmelighet
Og holder
meg innenfor murene.
Du
blender meg med ditt lys.
Dine
tanker er over alt, og fyller oss med liv.
Før jeg
tørster gir du meg drikke.
Før jeg
åpner munnen, har du talt.
Du er
ordet som stables i millioner av år.
Alt har
du gjennomlyst med dine øyner.
Du skapte
jorden med visdom,
Og
velsignet alle mennesker.
Din
kjærlighet drypper fra trærne i hagen,
Og gir
oss frukt i rette tid.
Beveget
er jeg når jeg ser din himmel.
Fylt av
mildhet er jeg over ditt verk.
Du er
seilet på mitt skip.
Du er
skriften på veggen.
Jeg er
din bokstav, ditt pannebånd.
Du er min
nøkkel, og livet.
Du er
lyset fra inngang til utgang.
Du er
evighetens vev.
Mitt håp
under alle forhold,
Til
stillhetens dyp bak alle fjell.
Kjenn
meg, og se at jeg holder mål.
Jeg vil
være ditt rotskudd, din belg.
Jeg vil
være frøet som spirer
Og
strekker seg til din himmel.
Og du ser
meg, og tar imot som en mor,
Med åpne
armer. Du er min faste borg
Fra nå,
og i all evighet.
32
VED HAVET
Jeg vandrer ved havet, og hører kiming
Jeg vandrer ved havet, og hører kiming
Fra en
fjern kyst.
Jeg
vandrer urolig på en varm strand,
Mens
vinden skyller bølgene mot klippen.
Pust mine
utbredte hender, og mitt hjerte.
Se min
navlebrune kropp, og hør mine sukk.
Jeg er et
døende skjell i vannet,
En grein
som mangler sol.
Gi meg
kraft til å våkne, og hender til å fylle.
Gi min
skjelvende kropp, ro og nåde.
Jeg
trenger et ord fra din munn, et øye fra din himmel.
Gi meg
del i din hellige lodd, så jeg kan leve.
Jeg
vandrer i myk sand, og mine spor blir hvisket ut
Av
bølgene og vinden.
Jeg
ødsler tiden med tomme tanker og prat.
Jeg er en
fredløs fugl i din vingård.
Gi meg
utsikt, gi meg en tro som smelter jernet.
Gi meg
merkesteiner langs veien.
Skap i
meg en ånd som bærer over alle vinder.
Ta meg i
din favn, så jeg kan være i din nærhet dag og natt.
Gi meg
stillhet foran mitt vindu,
Gi meg en
stie til stjerner, og la meg synge med englene.
Berør
meg, og vær min borg i nøden,
Min klippe
i stormen, og i all evighet.
FLUKT
Jeg
flykter ikke fra livet. Jeg kommer inn
Med vise
skritt, med tålsom bevegelse.
Jeg bøyer
meg for lyset, og tar imot livets krans.
Ordene
gjør meg frodig. Jeg lener meg til fjellet,
Og
kjenner trygghet i høyden. År er som sekunder
I ditt
tidshjul. Og jeg er en tråd i veven,
Tynnere
og mer ynkelig enn noen.
Jeg
holder fast i din nærhet, og høster din kjærlighet.
Du gjør
meg sterk som en okse, mer brennende enn nesler.
Fjern meg
ikke fra jorden, men la meg vokse i styrke.
Gi meg en
ånd som synger og jubler i ditt hus.
33
OMRINGET
Jeg er
omringet av omgivelsene.
Jeg går
her og puster,
Som et
omriss av en forbipasserende.
Noe er
rundt meg, og setter grenser.
Jeg er
nær naturen
Som
vokser inn i min hjerne.
Bladene
drypper dugg i solen.
Jeg er
omringet av bølger og lys.
Jeg ser
drivved på stranden, og risser navnet.
Dette
øyeblikket kommer ikke igjen,
Og jeg
går gradvis på kanten,
Oppslukt
av skyskraperne.
SPOR
Om snø
etterlater spor?
Kulden
setter seg i fast, og roper i fjellet.
Hvem kan
blidgjøre frost og kulde?
Hvem kan
gi liv til døde?
Kanskje
er kulden ekko i oss,
For at vi
kan kjenne varmen?
Ordene
setter spor, og opplevelsesreiser.
Vi er på
eventyr hver dag.
Hvem
hører når vi taler til fjellet.
Selv er vi
som sønner og døtre i landskapet.
Spor er
en gammel musikk.
Ingen tid
uten spor, ingen mennesker
Uten
muskler.
Vi
fornemmer spor over hele linjen.
Vi favner
spor, og etterlater spor.
Hele
livet er en motorvei, hvor alle skal frem.
Spor er
en nødvendighet.
Jeg
elsker spor som min egen navle.
Mitt telt
skal vise igjen.
Jeg føler
en naturlig verdighet for spor.
Det gir
meg lys på veien mot målet.
34
DRØMMER
De roper
etter drømmer,
Og blir
forferdet.
De ser
syner, og må ha hjelp.
Ingen er
uberørt av drømmer
Som taler
språket til de innvidde.
Alle som
ser, gråter i hjertet.
Harde ord
meisles i fjellet.
Spyd
stikker opp av jorden.
Levende
går blant døde.
Drømmer
kommer inn i huset,
Og
oldinger får ikke fred.
Unge
våkner, og svetter i angst.
En dag
vil drømmen bli til glede.
Fjellet
jubler, og skogen synger.
Barn og
voksne danser i fryd.
SNART
Når
mennesker går rundt månen,
Har jeg
låst døren
Og hviler
med klagesang.
Jeg
kjenner meg nedbrutt.
Menneskebarn
med vinger forskrekker naturen.
En
underlig tid seiler inn fjorden.
Jeg
tegner portrett i lyset.
Jeg vil
heller krype til køys, enn glane på stjerner.
Jeg
trenger hvile og musikk.
Enkle ord
om navnet, taler inn gjennom vinduet.
Naturen
er vakker som en kvinne
Jeg aldri
fikk møte.
Nå er jeg
her, i finstasen, og skriver uavbrutt
Smuler
til sannheten om mitt liv,
Noter til
mitt herbarium.
Jeg er et
frø fra skogen, et tegn fra fjellet.
Min dør
er åpen for venner.
Jeg
trøster de syke, og metter de fattige med brød.
Ordet er en
pryd for barnet som får leve.
35
BARNET
Vi gripes
av dette barnet.
Vi trodde
det var en liten fugl.
Nå ser vi
en stjerne.
Morens
nærvær lyser over hele jorden.
Som en
sky beveger barnet seg.
Både unge
og gamle kan se lyset,
Og er med
på ferden.
Livet er
en reise under denne skyen.
Vi har
barnet med oss i hjertet,
Og får
svar på alle spørsmål underveis.
Vi ledes
fra fjell til fjell
På smale
stier, og bærer barnet
Godt
innpakket for vinden.
Vi gripes
av fryd hver morgning,
Med
barnet som det evige lys.
TILGI
Å ha
kjærlighet
Er å
tilgi.
Min
hilsen er sannhet.
Den som
kjenner lyset,
Har
sannheten i sitt hjerte.
Hvordan
kan et land tilgi,
Eller ha
kjærlighet?
Jo, ved å
spre lyset,
Og dele
brødet.
Tilgi meg
at jeg er fjern.
Jeg søker
gode spisevaner
Og puster
livskraft fra fjellet.
Enda er
jeg ikke sterk nok.
Mitt
hjerte trenger beskyttelse
Og
visdom.
Ordene
som er betrodd meg
Er tunge
å bære.
Med
kjærlighet fatter jeg nytt mot.
Jeg ser i
trofasthet en gullgruve.
En
diamantring er meislet ut.
Ordene
forvandler,
Og jeg er
trygg i dette lyset.
36
NÆRHET
Jeg vil
gå på vannet
Med ord
som fotsåler
Under
himmeltaket.
Ensom går
jeg uten ord.
Mitt
indre er tomt.
Alt er ruin
i mørket.
Ordene
ligger som glør
Og
blafrer i vinterstorm.
Et tempel
for nærhet.
Hvert ord
puster gull.
Jeg
formes av ordet
Til et åndens
verksted.
Skriften
på veggen lyser
Inn i
mitt hjerte.
Jeg blir
fylt av søt vin.
Jeg
reiser på land og hav.
Ordene er
mine seil
Som
pryder åndens hus.
ØYNER
Som dine
øyner lyser.
Høyere
enn stjerner bærer du meg.
Som ditt
tempel kaller.
Jeg er
din brudesvenn.
Lavmælt
går jeg i hagen.
Dine
øyner svever, og gir meg kraft.
Ydmykt
vandrer jeg mellom busker og trær.
Du er min
oppskrift, og himmel.
Mitt
hjerte er ømt i din nærhet.
Jeg
skatter deg som en engel med hvite vinger.
Du er
lengselen i mitt bryst,
Rommet
som lyser med tusen øyner.
Jeg
vender mitt hode til deg, og kysser hånden.
Du gir
meg brød og vin av ditt beger.
Jeg
sovner i din favn til evig tid.
37
PORTRETT
Striden
er endt,
Og du
vandt med ditt ord.
Du
meislet i gråfjell,
Men ordene
ble til gull.
Dine
tanker renner i bekker,
Og regnet
faller til jorden.
Du vokser
som et barn.
Etter
livets reis er lønnen stor.
Som en
gran glitrer du i sol.
Med ord
favner du bjørk og eik.
Din øyner
lyser i graset.
Hver
blomst er ditt ansikt.
Du er
hemmeligheten, og speiler mirakler.
Som et
mysterium danser du.
Uvirkelig
beveger du deg i bue,
Og holder
meg fast i et fullbrakt liv.
Du er ord
over ord.
Flere lag
med lys er din krone.
Dine
tanker er milde som kyss av en mor.
Isen er
begravd. Du er seilet over død og grav.
Tilgi
mitt arme sinn. Jeg vakler.
I din
favn finner jeg tonen, og pryder mitt hår.
Du er min
levende klode, mitt brød.
Du er
speil av gul, min himmeldronning.
FLUKT
Livet er
fluktig. Som gras og lyng bøyer vi av.
I vindens
lek er vi støv.
Intet er evig
under solen.
Vi er
fjerne i naturen. Vi blekner i lyset.
Og går
til grunne som kryp.
I regn og
sol holder vi sammen under høye tak.
Som
flaggermus henger vi, og tørker forgjeves.
Vårt liv
er en fluktig lek, en reis i ord og dans.
Den ene
kommer, den andre går.
Stille
nynner lauvet,
Og
legemet tier langsomt eller bratt.
38
BØLGER
Nærhet
til bølger, synkende skip.
Stryker
langs fjellet
Over ditt
blikk.
Roper og
klapper, stryker forbi.
Natten er
lang, bølgene fråder og dør.
Jeg går
med slør.
Det er
påbudt og vedtatt i høyeste råd.
Som en
dåre vandrer jeg ut.
Bølgene
stryker forbi.
Det
brenner i bølger fra strand til strand.
Snart vil
bølgene nå oss.
Vi som er
født her, slekt etter slekt,
Bor i
fremmed land.
LESE
Jeg
forstår mer av den som skriver.
Skriften
er tydeligere nå.
Jeg leser
langsomt, og bebreider ikke.
Her er
ingen hull.
Veven er
sirlig og ren.
Dess mer
jeg leser hører jeg ordene rope.
En
grunntone i moll løper i margen.
Det som
var tilsølt, er blitt ekte.
Meningen
lyser klart.
Jeg
kjenner former og bevegelser.
Trinn for
trinn blir jeg tatt med.
Jo mer
jeg leser, dess høyere opp.
Jeg
svever i atmosfæren, og puster dypt.
Ordene
som var figurer og brikker,
Er blitt
frodig landskap.
Rommet
blir opplyst av ord.
Jeg leser
i blinde.
De tause
ordene begynner å synge.
Det som
er skapt stråler.
Jeg tar
til meg åndens lys.
Mitt
hjerte jubler i ord.
Jeg blir
levende igjen, som et nyfødt barn.
Forvandlingen
er skjedd.
39
ORD
Mureren
murer.
Uten
hastverk blir ordene høye.
Muren
beveger oss.
Jeg
sitter på muren og traller.
Gi meg et
ord, så blir det et hus,
Og
menneskene kan flytte inn.
Gi meg en
hånd,
Så vi kan
så og høste.
Mureren
jevner sement, stryker ut, og legger til.
Rolig går
mesteren frem, og portalen blir vid.
Store
maskiner ruller på veiene.
I hagen
vokser epletrær.
Ordene
gir oss trøst i arbeidet.
De
hjelper oss fra A til Å.
Muren
blir til en vegg.
Her lyser
et vindu.
Og navnet
til mureren blir glemt.
ARBEID
Før
natten kommer, må vi arbeide.
Glem ikke
å hvile.
Glem ikke
dine faste hender.
Med
hjertet skal en arbeide,
Så blir
den stillferdige opphøyet.
Glem ikke
verktøyet, og søylene.
Ordene
skal hugges or fjell.
Som barn
skal vi leke med ordene,
Og sette
garn for natten.
Tålmodig
søker vi jobb innover i landet.
Ordene er
tunge som bly.
De
innfødt ruller steiner til en mur.
I dagen
kommer ordene frem som gras.
Alt
ligger godt til rette for arbeideren.
Og huset
skal stå i hundre år.
40
RØTTER
Mitt
fedreland har veldige trær.
Så livet
går videre.
Jeg soler
meg i kronen.
Tømmerhoggeren
arbeider sent og tidlig.
Byene
vokser, trafikken blir tettere.
Jeg
gjemmer mine føtter i lyng.
Med
hender og kunnskap blir menneskene født.
Røttene
sprer seg. Språket smuldrer.
Frem i
dagen vokser nye frø.
MITT LAND
Himmel og
jord knitrer.
Innover
mitt land fosser fullmånen.
Fisken
koker i havet.
Jeg
skriver på post, og runder av
I nattens
voldsomme bevegelse.
Det
knitrer fra flygelet, fra fjellet.
Innsektene
virvler i varmen
Som
ruller nedover elven.
Jeg går
til mitt rom, og lukker døren.
Det er et
privilegium.
Jeg er
født på veien, og kjenner jorden.
Jeg er
oppvokst mellom fjell,
Og har
rodd bølgene.
Alt som
knitrer er et mysterium.
Og ordene
følger meg.
Som en
engel åpenbarer ordet,
Blir
landskapet åpenbart i lys.
Tålmodige
hender har talt.
Høytiden
er bekreftet.
Av ordet
ble menneskene skapt.
Tilbake
er stillheten,
Fylt av
skog og innsekter.
Bak muren
er menneskene i skjul.
Og
fjellet er forvitret.
Bare en
søyle er igjen,
Målestaven
for vårt liv.
41
LYS
Med lyset
kom havet
Og fisken
i vannet,
Og
blomsten og barnet,
Og kyss
etter kyss.
Med
himmelen kom solen,
Og øyner
på øyner
Som
dråper i vannet.
Med
frukten kom skatten
Som lyser
i verden,
Som
skinner i mørket
Og åpner
døren.
Med
navnet kom frøet
Som lyser
i skogen,
Og røtter
som drikker
Saft av
en kvinne.
Lyset er
øyner på øyner
Som fødes
og blomstrer.
Lyset er speilet
Som
fyller jorden med glede.
SLEKT
Treet er
visnet, kartet er gulnet.
Slekten
er skrevet med blekk og blod.
Grein
etter grein er risset i stammen.
Tiden har
minner, fjellet har skog.
Slettene
er brunsvidde.
Som ørken
ruver det golde landet.
Havet er
en herreløs åker, uten korn.
Navnene
er spikret i jord.
Der
finnes fjær i hver avkrok,
Lauvet er
spredt, frukten er blandet,
Stjernene
er sloknet.
Fyrtårnet
i landskapet er en hvit flekk.
Dørene
til hus og stall er lukket.
Bilen er
vrak. Kirkegården lyser i stein.
42
MUREN
RASER
Med
blomsterstøv i håret
Går
enkene på lykke og fromme
Og banker
på døren.
Med
øynene lukket, faller min kiste.
Buksen er
åpen, og himmelen grå.
Jeg er
munken bak alle dører.
Skriver
jeg ordet, kommer lyset om natten.
Papiret
er rent, og sangen er glad.
Som
spurven om våren, danser mitt hjerte.
Jeg
svever bak muren, og lokker en due.
Om muren
raser, er jeg der inne.
Jeg står
i stormen.
Som fjell
skal jeg vinne, og smile i buksen.
Min
blomst er en kvinne, og navnet som lyser.
Livet
skal vokse i styrke og visdom.
Med
nøkkel til arven skal rikdommen flyte.
Den ene
er kronen i himmelrommet.
KYSS
Jeg
kysser deg, mitt fedreland.
Jeg vakler
mellom fjell.
La luften
ligge, gi meg vinger.
Høyt jeg
elsker. La meg stige.
Jeg vil
se fra oven, dansen.
Spill,
min dronning.
Dikt, min
ånd og svarte stein.
Jeg vil
komprimere stemmen.
Syng med
latter, strål med himmel.
Jeg er
tørst av kyss og klem.
Over alt
er morgenrøden.
Frukten
henger lys og lekker.
Skjønn er
dråpen på din panne.
Fattig er
vi, uten lukt av en kvinne.
Havet
sluker fedrelandet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar