STRENGER AV NÆRHET - Dikt av Sigve Lauvaas * (Bok 21-2012)

lørdag 16. mars 2013

STRENGER AV NÆRHET av Sigve Lauvaas * Side 31-42 (Bok 21-2012)

Side 31

DU BLENDER MEG

Opp av jorden kommer jeg som et frø.

Som en dagning blender du meg.

Mine vevre blader knytter seg til din stamme.

Jeg er en søyle i din ark.

Jeg kommer inn fra havet

Og seiler imot deg.

Du er en sølvblank havn, et anker i livet.

Jeg kommer med naturens viselige råd.

Du holder meg fast i din hånd.

Jeg beveger meg til oppbrudd hver dag,

Og kjenner ingen grenser.

Jeg svever i rommet som en fugl.

Du favner meg med dine vinger i hemmelighet

Og holder meg innenfor murene.

Du blender meg med ditt lys.

Dine tanker er over alt, og fyller oss med liv.

Før jeg tørster gir du meg drikke.

Før jeg åpner munnen, har du talt.

Du er ordet som stables i millioner av år.

Alt har du gjennomlyst med dine øyner.

Du skapte jorden med visdom,

Og velsignet alle mennesker.

Din kjærlighet drypper fra trærne i hagen,

Og gir oss frukt i rette tid.

Beveget er jeg når jeg ser din himmel.

Fylt av mildhet er jeg over ditt verk.

Du er seilet på mitt skip.

Du er skriften på veggen.

Jeg er din bokstav, ditt pannebånd.

Du er min nøkkel, og livet.

Du er lyset fra inngang til utgang.

Du er evighetens vev.

Mitt håp under alle forhold,

Til stillhetens dyp bak alle fjell.

Kjenn meg, og se at jeg holder mål.

Jeg vil være ditt rotskudd, din belg.

Jeg vil være frøet som spirer

Og strekker seg til din himmel.

Og du ser meg, og tar imot som en mor,

Med åpne armer. Du er min faste borg

Fra nå, og i all evighet.

VED HAVET

Jeg vandrer ved havet, og hører kiming

Fra en fjern kyst.

Jeg vandrer urolig på en varm strand,

Mens vinden skyller bølgene mot klippen.

Pust mine utbredte hender, og mitt hjerte.

Se min navlebrune kropp, og hør mine sukk.

Jeg er et døende skjell i vannet,

En grein som mangler sol.

Gi meg kraft til å våkne, og hender til å fylle.

Gi min skjelvende kropp, ro og nåde.

Jeg trenger et ord fra din munn, et øye fra din himmel.

Gi meg del i din hellige lodd, så jeg kan leve.

Jeg vandrer i myk sand, og mine spor blir hvisket ut

Av bølgene og vinden.

Jeg ødsler tiden med tomme tanker og prat.

Jeg er en fredløs fugl i din vingård.

Gi meg utsikt, gi meg en tro som smelter jernet.

Gi meg merkesteiner langs veien.

Skap i meg en ånd som bærer over alle vinder.

Ta meg i din favn, så jeg kan være i din nærhet dag og natt.

Gi meg stillhet foran mitt vindu,

Gi meg en stie til stjerner, og la meg synge med englene.

Berør meg, og vær min borg i nøden,

Min klippe i stormen, og i all evighet.

FLUKT

Jeg flykter ikke fra livet. Jeg kommer inn

Med vise skritt, med tålsom bevegelse.

Jeg bøyer meg for lyset, og tar imot livets krans.

Ordene gjør meg frodig. Jeg lener meg til fjellet,

Og kjenner trygghet i høyden. År er som sekunder

I ditt tidshjul. Og jeg er en tråd i veven,

Tynnere og mer ynkelig enn noen.

Jeg holder fast i din nærhet, og høster din kjærlighet.

Du gjør meg sterk som en okse, mer brennende enn nesler.

Fjern meg ikke fra jorden, men la meg vokse i styrke.

Gi meg en ånd som synger og jubler i ditt hus.

OMRINGET

Jeg er omringet av omgivelsene.

Jeg går her og puster,

Som et omriss av en forbipasserende.

Noe er rundt meg, og setter grenser.

Jeg er nær naturen

Som vokser inn i min hjerne.

Bladene drypper dugg i solen.

Jeg er omringet av bølger og lys.

Jeg ser drivved på stranden, og risser navnet.

Dette øyeblikket kommer ikke igjen,

Og jeg går gradvis på kanten,

Oppslukt av skyskraperne.

SPOR

Om snø etterlater spor?

Kulden setter seg i fast, og roper i fjellet.

Hvem kan blidgjøre frost og kulde?

Hvem kan gi liv til døde?

Kanskje er kulden ekko i oss,

For at vi kan kjenne varmen?

Ordene setter spor, og opplevelsesreiser.

Vi er på eventyr hver dag.

Hvem hører når vi taler til fjellet.

Selv er vi som sønner og døtre i landskapet.

Spor er en gammel musikk.

Ingen tid uten spor, ingen mennesker

Uten muskler.

Vi fornemmer spor over hele linjen.

Vi favner spor, og etterlater spor.

Hele livet er en motorvei, hvor alle skal frem.

Spor er en nødvendighet.

Jeg elsker spor som min egen navle.

Mitt telt skal vise igjen.

Jeg føler en naturlig verdighet for spor.

Det gir meg lys på veien mot målet.

DRØMMER

De roper etter drømmer,

Og blir forferdet.

De ser syner, og må ha hjelp.

Ingen er uberørt av drømmer

Som taler språket til de innvidde.

Alle som ser, gråter i hjertet.

Harde ord meisles i fjellet.

Spyd stikker opp av jorden.

Levende går blant døde.

Drømmer kommer inn i huset,

Og oldinger får ikke fred.

Unge våkner, og svetter i angst.

En dag vil drømmen bli til glede.

Fjellet jubler, og skogen synger.

Barn og voksne danser i fryd.

SNART

Når mennesker går rundt månen,

Har jeg låst døren

Og hviler med klagesang.

Jeg kjenner meg nedbrutt.

Menneskebarn med vinger forskrekker naturen.

En underlig tid seiler inn fjorden.

Jeg tegner portrett i lyset.

Jeg vil heller krype til køys, enn glane på stjerner.

Jeg trenger hvile og musikk.

Enkle ord om navnet, taler inn gjennom vinduet.

Naturen er vakker som en kvinne

Jeg aldri fikk møte.

Nå er jeg her, i finstasen, og skriver uavbrutt

Smuler til sannheten om mitt liv,

Noter til mitt herbarium.

Jeg er et frø fra skogen, et tegn fra fjellet.

Min dør er åpen for venner.

Jeg trøster de syke, og metter de fattige med brød.

Ordet er en pryd for barnet som får leve.

BARNET

Vi gripes av dette barnet.

Vi trodde det var en liten fugl.

Nå ser vi en stjerne.

Morens nærvær lyser over hele jorden.

Som en sky beveger barnet seg.

Både unge og gamle kan se lyset,

Og er med på ferden.

Livet er en reise under denne skyen.

Vi har barnet med oss i hjertet,

Og får svar på alle spørsmål underveis.

Vi ledes fra fjell til fjell

På smale stier, og bærer barnet

Godt innpakket for vinden.

Vi gripes av fryd hver morgning,

Med barnet som det evige lys.

TILGI

Å ha kjærlighet

Er å tilgi.

Min hilsen er sannhet.

Den som kjenner lyset,

Har sannheten i sitt hjerte.

Hvordan kan et land tilgi,

Eller ha kjærlighet?

Jo, ved å spre lyset,

Og dele brødet.

Tilgi meg at jeg er fjern.

Jeg søker gode spisevaner

Og puster livskraft fra fjellet.

Enda er jeg ikke sterk nok.

Mitt hjerte trenger beskyttelse

Og visdom.

Ordene som er betrodd meg

Er tunge å bære.

Med kjærlighet fatter jeg nytt mot.

Jeg ser i trofasthet en gullgruve.

En diamantring er meislet ut.

Ordene forvandler,

Og jeg er trygg i dette lyset.

NÆRHET

Jeg vil gå på vannet

Med ord som fotsåler

Under himmeltaket.

Ensom går jeg uten ord.

Mitt indre er tomt.

Alt er ruin i mørket.

Ordene ligger som glør

Og blafrer i vinterstorm.

Et tempel for nærhet.

Hvert ord puster gull.

Jeg formes av ordet

Til et åndens verksted.

Skriften på veggen lyser

Inn i mitt hjerte.

Jeg blir fylt av søt vin.

Jeg reiser på land og hav.

Ordene er mine seil

Som pryder åndens hus.

ØYNER

Som dine øyner lyser.

Høyere enn stjerner bærer du meg.

Som ditt tempel kaller.

Jeg er din brudesvenn.

Lavmælt går jeg i hagen.

Dine øyner svever, og gir meg kraft.

Ydmykt vandrer jeg mellom busker og trær.

Du er min oppskrift, og himmel.

Mitt hjerte er ømt i din nærhet.

Jeg skatter deg som en engel med hvite vinger.

Du er lengselen i mitt bryst,

Rommet som lyser med tusen øyner.

Jeg vender mitt hode til deg, og kysser hånden.

Du gir meg brød og vin av ditt beger.

Jeg sovner i din favn til evig tid.

PORTRETT

Striden er endt,

Og du vandt med ditt ord.

Du meislet i gråfjell,

Men ordene ble til gull.

Dine tanker renner i bekker,

Og regnet faller til jorden.

Du vokser som et barn.

Etter livets reis er lønnen stor.

Som en gran glitrer du i sol.

Med ord favner du bjørk og eik.

Din øyner lyser i graset.

Hver blomst er ditt ansikt.

Du er hemmeligheten, og speiler mirakler.

Som et mysterium danser du.

Uvirkelig beveger du deg i bue,

Og holder meg fast i et fullbrakt liv.

Du er ord over ord.

Flere lag med lys er din krone.

Dine tanker er milde som kyss av en mor.

Isen er begravd. Du er seilet over død og grav.

Tilgi mitt arme sinn. Jeg vakler.

I din favn finner jeg tonen, og pryder mitt hår.

Du er min levende klode, mitt brød.

Du er speil av gul, min himmeldronning.

FLUKT

Livet er fluktig. Som gras og lyng bøyer vi av.

I vindens lek er vi støv.

Intet er evig under solen.

Vi er fjerne i naturen. Vi blekner i lyset.

Og går til grunne som kryp.

I regn og sol holder vi sammen under høye tak.

Som flaggermus henger vi, og tørker forgjeves.

Vårt liv er en fluktig lek, en reis i ord og dans.

Den ene kommer, den andre går.

Stille nynner lauvet,

Og legemet tier langsomt eller bratt.

BØLGER

Nærhet til bølger, synkende skip.

Stryker langs fjellet

Over ditt blikk.

Roper og klapper, stryker forbi.

Natten er lang, bølgene fråder og dør.

Jeg går med slør.

Det er påbudt og vedtatt i høyeste råd.

Som en dåre vandrer jeg ut.

Bølgene stryker forbi.

Det brenner i bølger fra strand til strand.

Snart vil bølgene nå oss.

Vi som er født her, slekt etter slekt,

Bor i fremmed land.

LESE

Jeg forstår mer av den som skriver.

Skriften er tydeligere nå.

Jeg leser langsomt, og bebreider ikke.

Her er ingen hull.

Veven er sirlig og ren.

Dess mer jeg leser hører jeg ordene rope.

En grunntone i moll løper i margen.

Det som var tilsølt, er blitt ekte.

Meningen lyser klart.

Jeg kjenner former og bevegelser.

Trinn for trinn blir jeg tatt med.

Jo mer jeg leser, dess høyere opp.

Jeg svever i atmosfæren, og puster dypt.

Ordene som var figurer og brikker,

Er blitt frodig landskap.

Rommet blir opplyst av ord.

Jeg leser i blinde.

De tause ordene begynner å synge.

Det som er skapt stråler.

Jeg tar til meg åndens lys.

Mitt hjerte jubler i ord.

Jeg blir levende igjen, som et nyfødt barn.

Forvandlingen er skjedd.

ORD

Mureren murer.

Uten hastverk blir ordene høye.

Muren beveger oss.

Jeg sitter på muren og traller.

Gi meg et ord, så blir det et hus,

Og menneskene kan flytte inn.

Gi meg en hånd,

Så vi kan så og høste.

Mureren jevner sement, stryker ut, og legger til.

Rolig går mesteren frem, og portalen blir vid.

Store maskiner ruller på veiene.

I hagen vokser epletrær.

Ordene gir oss trøst i arbeidet.

De hjelper oss fra A til Å.

Muren blir til en vegg.

Her lyser et vindu.

Og navnet til mureren blir glemt.

ARBEID

Før natten kommer, må vi arbeide.

Glem ikke å hvile.

Glem ikke dine faste hender.

Med hjertet skal en arbeide,

Så blir den stillferdige opphøyet.

Glem ikke verktøyet, og søylene.

Ordene skal hugges or fjell.

Som barn skal vi leke med ordene,

Og sette garn for natten.

Tålmodig søker vi jobb innover i landet.

Ordene er tunge som bly.

De innfødt ruller steiner til en mur.

I dagen kommer ordene frem som gras.

Alt ligger godt til rette for arbeideren.

Og huset skal stå i hundre år.

RØTTER

Mitt fedreland har veldige trær.

Så livet går videre.

Jeg soler meg i kronen.

Tømmerhoggeren arbeider sent og tidlig.

Byene vokser, trafikken blir tettere.

Jeg gjemmer mine føtter i lyng.

Med hender og kunnskap blir menneskene født.

Røttene sprer seg. Språket smuldrer.

Frem i dagen vokser nye frø.

MITT LAND

Himmel og jord knitrer.

Innover mitt land fosser fullmånen.

Fisken koker i havet.

Jeg skriver på post, og runder av

I nattens voldsomme bevegelse.

Det knitrer fra flygelet, fra fjellet.

Innsektene virvler i varmen

Som ruller nedover elven.

Jeg går til mitt rom, og lukker døren.

Det er et privilegium.

Jeg er født på veien, og kjenner jorden.

Jeg er oppvokst mellom fjell,

Og har rodd bølgene.

Alt som knitrer er et mysterium.

Og ordene følger meg.

Som en engel åpenbarer ordet,

Blir landskapet åpenbart i lys.

Tålmodige hender har talt.

Høytiden er bekreftet.

Av ordet ble menneskene skapt.

Tilbake er stillheten,

Fylt av skog og innsekter.

Bak muren er menneskene i skjul.

Og fjellet er forvitret.

Bare en søyle er igjen,

Målestaven for vårt liv.

LYS

Med lyset kom havet

Og fisken i vannet,

Og blomsten og barnet,

Og kyss etter kyss.

Med himmelen kom solen,

Og øyner på øyner

Som dråper i vannet.

Med frukten kom skatten

Som lyser i verden,

Som skinner i mørket

Og åpner døren.

Med navnet kom frøet

Som lyser i skogen,

Og røtter som drikker

Saft av en kvinne.

Lyset er øyner på øyner

Som fødes og blomstrer.

Lyset er speilet

Som fyller jorden med glede.

SLEKT

Treet er visnet, kartet er gulnet.

Slekten er skrevet med blekk og blod.

Grein etter grein er risset i stammen.

Tiden har minner, fjellet har skog.

Slettene er brunsvidde.

Som ørken ruver det golde landet.

Havet er en herreløs åker, uten korn.

Navnene er spikret i jord.

Der finnes fjær i hver avkrok,

Lauvet er spredt, frukten er blandet,

Stjernene er sloknet.

Fyrtårnet i landskapet er en hvit flekk.

Dørene til hus og stall er lukket.

Bilen er vrak. Kirkegården lyser i stein.

MUREN RASER

Med blomsterstøv i håret

Går enkene på lykke og fromme

Og banker på døren.

Med øynene lukket, faller min kiste.

Buksen er åpen, og himmelen grå.

Jeg er munken bak alle dører.

Skriver jeg ordet, kommer lyset om natten.

Papiret er rent, og sangen er glad.

Som spurven om våren, danser mitt hjerte.

Jeg svever bak muren, og lokker en due.

Om muren raser, er jeg der inne.

Jeg står i stormen.

Som fjell skal jeg vinne, og smile i buksen.

Min blomst er en kvinne, og navnet som lyser.

Livet skal vokse i styrke og visdom.

Med nøkkel til arven skal rikdommen flyte.

Den ene er kronen i himmelrommet.

KYSS

Jeg kysser deg, mitt fedreland.

Jeg vakler mellom fjell.

La luften ligge, gi meg vinger.

Høyt jeg elsker. La meg stige.

Jeg vil se fra oven, dansen.

Spill, min dronning.

Dikt, min ånd og svarte stein.

Jeg vil komprimere stemmen.

Syng med latter, strål med himmel.

Jeg er tørst av kyss og klem.

Over alt er morgenrøden.

Frukten henger lys og lekker.

Skjønn er dråpen på din panne.

Fattig er vi, uten lukt av en kvinne.

Havet sluker fedrelandet.

Mine blogger

Blogger jeg følger

STRENGER AV NÆRHET av Sigve Lauvaas * Side 20-30 (Bok 21-2012)

Side 20

ØKS

Når øksen slår rot

Begynner en ny tid.

Jeg utvider meg med ord og bilder,

Og risser navn i margen.

Jeg har følelse av å bli tatt med.

Ved bordet hører jeg øksen hamre.

En kan ikke snike seg unna

Sin egen skygge.

Øksen går over land som en påvirkelig kraft.

Det er ingen spøkelser som banker på,

Men alle får en ufrivillig berøring.

ORDENE

Orden eier kraft i seg selv.

I hvert ord er lyset en følelse

Som påvirker oss.

I begynnelsen var ordene det største

Mellom himmel og jord.

I dag må vi kjenne kraften

Og smelte kulden,

For å ta det første skritt.

Ordene daler ned i to glass.

Et for det positive, et for det negative.

Ordene griper om seg.

Virkeligheten er grusom.

Men vi kan påvirke luftmassene

Med kjærlighet.

La ordene vokse som druer.

Smak, og kjenn at de er søte.

La kulden renne i havet.

Vokt ordene som vismenn,

Og tjen ordene med glede.

Av ordet ble alt til,

Og av ordet skal alt synke i tidens myrhol.

Bare lyset skal stige, og gi kraft

Til en ny begynnelse.

VINGER

Jeg ofrer ikke tanken på rovfugl.

Jeg ser etter lette vinger mellom trærne.

På fuglebrettet lyser fuglene

Som blomster på frifot.

Jeg ser etter trygge vinger

Som barna kan kjenne igjen.

Når fuglene har reist, er maten fortært.

Kursen blir som i fjor.

Travelt ruger fuglene i duften av syriner.

Et mysterium med vinger

Gir oss en smak av vår.

ARBEID

Forelsket i sitt arbeid, går Victor til fabrikken.

Han har vært her i tretti år,

Og alle stoler på han.

Selv maskinene løfter sitt hode når han kommer.

Å arbeide er en livsstil.

Det gjør godt å hvile etter arbeidsdagen,

Men best av alt er fabrikken, der vennene bor.

BØLGER

Hvem kan si noe sikkert om bølger i havet?

De kommer ved hanegal, og legger seg som gamle menn.

Hvem kan bruse som havet?

Hvem omringer oss sterkere enn et opprørt hav?

Bølgene fråder mot bredden, og brøler i fjellet.

Nifst er det på havet i oktober, når bølgene går i flokk.

Som ulver i hals mot sitt bytte,

Er bølgene som tallrike hoder mot stupet.

Og ingen kommer levende ifra.

Hvem kan si at bølgene kommer med intime smell?

De bretter sin kjole over oss, og forfølger oss.

De tar et fast grep, og reiser oss fra dørken.

De tvinger oss til statuer, og glemmer oss

Til de skjulte kreftene bråvåkner igjen.

STJERNER

Når stjernene er borte, roper gjessene.

De lukter mat, og beveger seg langsomt i en spiss.

Alltid kommer de for sent,

Og alltid må de spise smulene fra kongens bord.

Stjernene speiler havet,

Og menneskenes øyner speiler stjernene.

Alt går som vingeslag i luften.

Og alle ber om korn.

Stjernene er en lampe som spleiser oss sammen.

Uten denne lampen på vingespennet,

Var alle som stein og lava,

Og ingen kunne si et ord.

Når stjernene kommer igjen gjør hundene.

Våre ansikter mikser stafetten,

Og alle kommer i mål.

Stjernene tar oss med i verdensrommet

Og drypper gull fra evige vinger.

SNØ

Hvem kan si noe sikkert om snøen?

Den smelter, og kommer igjen.

I havet har den sitt bol.

Snøen daler i krystaller. Håret blir vått,

Og trærne krøker seg sammen.

Stillheten går i stammen som en nål.

Det er starten på deres søvn.

Snøen er enig, samstemmig, og favner alle.

Med store øyner kysser den barnet

Og legger seg på jorden som rent ull.

Snøen kjenner ingen grenser, og kommer der den vil.

Om snøen banker på døren, er vi i vinduet

Og tar imot applausen fra tusen hvitkledde.

Snøen skaper fred i villmarken,

Og den glade vandrer får hvile i fred.

TILHØRE

Vi tilhører det evige

I forvandlingen.

Du roper mitt navn

Og jeg bøyer mitt hode.

Du kjærtegner min kropp.

Ditt nærvær skaper liv.

Din musikk holder meg våken.

Jeg er en gjest i din by.

Jeg hører din stemme.

Stille slår jeg meg til ro

Under dine vinger.

Dine føtter bærer hele verden.

Jeg er et frø i din hånd,

Et lys i ditt lys.

Å SE

Jeg kjenner dråper av evighet

I bølger av lys.

Du fletter en krans om mine føtter,

En vev av strå legger du om mine knær.

Jeg står ved dørstokken til livet,

Og du gir meg vann fra frodige bekker.

Jeg lengter etter ditt nærvær,

Og forvandles i din hånd.

Du ser meg fra fjellene, og kjærtegner

Mine indre organer.

Du kruser mitt hår i vinden

Og gir meg stav på veien.

Du bringer alltid brød til huset,

Og salver meg med olje.

Jeg er et skrukket blad,

Men sletter mine synder, og gir meg kraft

Så jeg kan se din himmel.

Å se er å løfte seg fra bakken.

Jeg glemmer aldri dine øyenbryn.

Du ser meg i dypet, og løfter meg til stjerner.

BYGGE

Å bygge på sand, gir ingen mester.

Omkranset av støv, gir ingen krone.

Vi trenger myndige lepper for å tale ordet.

Med lyset skal poesien stråle.

Den går til hjertet, som gnist i ditt liv.

Stadig undres jeg i prosessen.

Huset skal stå ferdig til rett tid,

Og alt tømmeret er ikke på plass.

Vi bygger rom for å vise oss selv.

Huset er utstillingsvindu for verden.

Den som banker på vil se alt i perspektiv.

Å bygge er en kilde til vokster.

Alle har en strøm av tanker om å klatre

Høyere enn naboen.

FALLEN

Er jeg en fallen stjerne,

Et fnugg av månestøv?

Jeg fester min stamme i jorden

Gjennom hele livet.

Er jeg redd for stormen?

Jeg kan svømme til en øy.

Reddet or havet med dryppende klær.

Jeg skygger merkesteinen

Og går mot huset.

Språket hjelper meg over terskelen,

Og jeg blir et nytt blad på stammen.

Gi meg vann. Jeg tørster. Ordet er vann fra kilden.

Ordet gjennomlyser menneskene. Ordet puster liv.

Gi meg ånd og visdom. Jeg er en fattig frukt,

Et synkende skip, en fallen skapning.

Gi meg et frø, så jeg kan plante og høste.

Gi meg en åker med glede. Gi meg livets brød.

TAKK

Takk at du vekket meg.

Jeg går over fjellet i dag.

Jeg skal møte den andre siden.

Noen har våknet meg med ord

Som forvandler mennesker.

Jeg er ikke fremmed nå.

Jeg reiser vekk

For å se hva jeg burde gjøre.

Jeg finner spor i fjellet,

Og følger tiden.

Jeg er gammel på avstand.

Inni er jeg en åker med gulbrunt korn,

Og solen besøker meg.

Takk for hagen, og plommetrærne.

Og eplene modnes.

Poppeltrærne fyller grensen

Og blafrer i vinden.

Her er ingen hjemme.

Jeg har en håndfull sol i lommen,

Og vandrer over fjellet i dagslys

Med tiden som ekko.

Jeg går med en tung bør.

Gjennom mange år har jeg en venn,

Men skyene kommer,

Og kvelden kommer i huset.

Klokken tikker sakte.

Stillheten på andre siden

Gjør meg sterk.

Jeg er en ensom klatrer

I månedans.

STORM

Når stormen er fraværende,

Og tidshjulet går mot null,

Når de gamle ser en ende,

Vokser villrosene,

Og eføyen slynger seg i trærne

Og over hustaket.

Ugla holder vakt, og stormen sover.

LANDSKAP

Hva sier dette landskapet til vårt møte?

Om landskapet kunne synge, var jeg en grein på treet.

Jeg hører stemmer i landskapet,

Og går skulder ved skulder.

Snart faller måneringer i landskapet.

En munter fugl flyr til og fra.

Hvem holder orden på tiden?

Jeg sovner til strengespill.

Det er vakkert å våkne i åpent landskap.

Jeg drømmer i april, og mai smiler.

Et åndedrag flyr over Sukkertoppen,

Og skyene i vest er milde.

Landskapet puster. Og jeg åpner meg som en oase.

Frø spirer, og roser synger i solvarmen.

Nye dører blir åpnet, og jeg kan gå inn og ut.

Landskapet favner alle og alt.

Jeg drømmer i hemmelighet om en stor hage,

Der alle kan gå fritt, og leve i fred.

Og frukten på trærne, og grøden på marken

Jubler av glede med oss.

LYSET

Jeg våknet av det første lyset.

Tidlig våknet jeg av fuglene,

Og strødde frø i skåler.

Jeg er hjemme, og husker stillheten rundt.

Fuglene sang for gamle mor,

Og jeg åpnet vinduene over alt.

Lyset kommer inn, og blomstene hvisker

Til forbipasserende med liv.

Og vandreren må stanse.

Lyset veller frem som en kilde i fjellet.

Uten å forstå underet, kommer jeg

Til den evige blomst.

NAVN

Vær stille, vær stille.

Omsluttet av jorden og lyset

Hviler vi i ingenmannsland.

Bladene grønnes, og visner

Ved foten av fjellet.

Vær stille med navnet av rent gull

Mellom liv og død.

Se, visdommens druer er modne.

La oss plante et frø,

Og leve i salighet til neste vår.

Lytt etter stemmer i skogen,

Og ta navnet med på vandringen.

Vær stille i gras og lyng.

La håpet fylle ditt hjerte.

Du er verdig til forvandling.

Navnet er fargerik sommer.

Gi navnet en dypere mening.

Du er frukt av jorden og stjerner.

Min engel er født for å leve

I en gyllen og endeløs himmel.

SOV

Sov som blader og lyng.

Lukk øynene, og pust våren tilbake.

Bladene slynger seg ut.

Du strekker dine hender mot lyset,

Og hører himmelen rope.

Englene kysser din panne.

Sov min elskede, min nåde og glede.

La øynene hvile, la hendene falle.

Du er rik som en blomst,

Min evige tvilling på jorden.

INNSKRIFT

Begravd i rim og drømmer

Ligger en helgen og skuer.

Her kan du skrive din himmel,

Og hilse en evig sommer.

Ditt tempel er innviet i håpet,

Stjernene klapper og jubler.

Høyt er du elsket fra barndommen.

Ditt hode er opphøyd og elsket.

Freden skal komme en morgen.

Din innskrift skal lyse i sol.

Velsignet er ordet som lyser.

Ditt navn skal hvile i fred.

VÅR OG HØST

En vårdag, sier gamlemor

At alderen tynger.

Det begynner å bli sent på jord.

Og sønnen planter nye trær,

Og eplene blir modne.

Menneskebarnet hviler i skyggen av et tre

Til høsten kommer, og lauvet visner.

Vi lever ved siden av fjorden,

Og hører fossen stupe.

Vi skriver i liv og død, gjennom skjulte røtter.

Snart vil alt komme frem.

Vær og vind holder oss våkne.

Masser av luft er i bevegelse,

Og menneskebarnet frykter tornado og jordskjelv.

Men ordet er en evig trøst.

Full blomstring, gir tidlig høst i skogen.

Og vi kan plukke frukt og bær

Og kjenne duften av himmel.

Vårt navn er skrevet med greiner av gull.

SE OPP

Du som styrer åndene,

Styr meg til en utsiktspost.

Se opp. Se opp.

Ditt navn vil lyse klart.

I stillheten hører du hjertebank,

Og en nattergal.

Se opp for månelys og blanke netter.

Se opp for en stille kveld.

SE LYS

Du leter etter lys.

Det er inni oss.

Med lyset kan vi bevege lemmene

Og være til som fugler og barn.

Se lyset på viddene, i fjellet.

Det gir oss noe ingen forstår dybden av.

Lyset skjærer inn vinduet

Og gir liv og kraft.

Mitt himmellys kommer inn i rommet

Og legger seg i min seng.

Alltid er jeg i lyset,

Og lyset er i meg.

DRØM

Et håndtrykk fra grensen

Er ingen drøm.

Jeg drømmer ikke om liv

I døde trestammer.

Det som gir meg drøm

Er dine brune øyner.

Du setter spor i mitt hjerte,

Så jeg stiger en dag

Inn i din dype favn.

Du er drømmen som aldri svikter.

Du er solen som aldri går ned.

Du er min elskede tulipan.

STRENGER

Jeg reiser strenger i verden.

- Hør balansen i tonene.

Jeg reiser linjer, og åpner dører.

- Føttene følger mine spor.

Jeg roper i fjellet, og får svar.

Jeg ser ansikter,

Og stiller meg i veien.

Jeg møter musikk fra dine strenger.

Tallause strenger holder oss fast

Til landskapet.

Og vinden byr opp til dans.

Jeg vil danse på kirkegarden

Og synge med dine lepper.

Min beste venn sover ikke.

TUSLE

Jeg tusler ute i mørket.

Jeg er alene, og går omkring i varmen.

Med sommerklær er jeg lett.

Snart stilner fuglene,

Og jeg stilner i kvelden.

Huset lokker og drar.

Jeg er en fugl uten vinger,

Men flyr i drømmer.

Aldri alene uten ditt navn.

Jeg tusler med deg under månen.

Og du kommer når jeg sitter ved bålet.

Dine strenger høres i mørket.

I stillheten er du sterk.

Du er min høyeste portal.

Min gullkrone i rommet,

Min evige bjørkestamme.

Jeg glemmer aldri min elskede.

Jeg leser i øyner og hjerte en ny melodi.

Min elskede er en stjerne fra Gud.