STRENGER AV NÆRHET av Sigve Lauvaas * Side 20-30 (Bok 21-2012)

Side 20

ØKS

Når øksen slår rot

Begynner en ny tid.

Jeg utvider meg med ord og bilder,

Og risser navn i margen.

Jeg har følelse av å bli tatt med.

Ved bordet hører jeg øksen hamre.

En kan ikke snike seg unna

Sin egen skygge.

Øksen går over land som en påvirkelig kraft.

Det er ingen spøkelser som banker på,

Men alle får en ufrivillig berøring.

ORDENE

Orden eier kraft i seg selv.

I hvert ord er lyset en følelse

Som påvirker oss.

I begynnelsen var ordene det største

Mellom himmel og jord.

I dag må vi kjenne kraften

Og smelte kulden,

For å ta det første skritt.

Ordene daler ned i to glass.

Et for det positive, et for det negative.

Ordene griper om seg.

Virkeligheten er grusom.

Men vi kan påvirke luftmassene

Med kjærlighet.

La ordene vokse som druer.

Smak, og kjenn at de er søte.

La kulden renne i havet.

Vokt ordene som vismenn,

Og tjen ordene med glede.

Av ordet ble alt til,

Og av ordet skal alt synke i tidens myrhol.

Bare lyset skal stige, og gi kraft

Til en ny begynnelse.  

21 

VINGER

Jeg ofrer ikke tanken på rovfugl.

Jeg ser etter lette vinger mellom trærne.

På fuglebrettet lyser fuglene

Som blomster på frifot.

Jeg ser etter trygge vinger

Som barna kan kjenne igjen.

Når fuglene har reist, er maten fortært.

Kursen blir som i fjor.

Travelt ruger fuglene i duften av syriner.

Et mysterium med vinger

Gir oss en smak av vår.

ARBEID

Forelsket i sitt arbeid, går Victor til fabrikken.

Han har vært her i tretti år,

Og alle stoler på han.

Selv maskinene løfter sitt hode når han kommer.

Å arbeide er en livsstil.

Det gjør godt å hvile etter arbeidsdagen,

Men best av alt er fabrikken, der vennene bor.

BØLGER

Hvem kan si noe sikkert om bølger i havet?

De kommer ved hanegal, og legger seg som gamle menn.

Hvem kan bruse som havet?

Hvem omringer oss sterkere enn et opprørt hav?

Bølgene fråder mot bredden, og brøler i fjellet.

Nifst er det på havet i oktober, når bølgene går i flokk.

Som ulver i hals mot sitt bytte,

Er bølgene som tallrike hoder mot stupet.

Og ingen kommer levende ifra.

Hvem kan si at bølgene kommer med intime smell?

De bretter sin kjole over oss, og forfølger oss.

De tar et fast grep, og reiser oss fra dørken.

De tvinger oss til statuer, og glemmer oss

Til de skjulte kreftene bråvåkner igjen.

22

STJERNER

Når stjernene er borte, roper gjessene.

De lukter mat, og beveger seg langsomt i en spiss.

Alltid kommer de for sent,

Og alltid må de spise smulene fra kongens bord.

Stjernene speiler havet,

Og menneskenes øyner speiler stjernene.

Alt går som vingeslag i luften.

Og alle ber om korn.

Stjernene er en lampe som spleiser oss sammen.

Uten denne lampen på vingespennet,

Var alle som stein og lava,

Og ingen kunne si et ord.

Når stjernene kommer igjen gjør hundene.

Våre ansikter mikser stafetten,

Og alle kommer i mål.

Stjernene tar oss med i verdensrommet

Og drypper gull fra evige vinger.

SNØ

Hvem kan si noe sikkert om snøen?

Den smelter, og kommer igjen.

I havet har den sitt bol.

Snøen daler i krystaller. Håret blir vått,

Og trærne krøker seg sammen.

Stillheten går i stammen som en nål.

Det er starten på deres søvn.

Snøen er enig, samstemmig, og favner alle.

Med store øyner kysser den barnet

Og legger seg på jorden som rent ull.

Snøen kjenner ingen grenser, og kommer der den vil.

Om snøen banker på døren, er vi i vinduet

Og tar imot applausen fra tusen hvitkledde.

Snøen skaper fred i villmarken,

Og den glade vandrer får hvile i fred.

23

TILHØRE

Vi tilhører det evige

I forvandlingen.

Du roper mitt navn

Og jeg bøyer mitt hode.

Du kjærtegner min kropp.

Ditt nærvær skaper liv.

Din musikk holder meg våken.

Jeg er en gjest i din by.

Jeg hører din stemme.

Stille slår jeg meg til ro

Under dine vinger.

Dine føtter bærer hele verden.

Jeg er et frø i din hånd,

Et lys i ditt lys.

Å SE

Jeg kjenner dråper av evighet

I bølger av lys.

Du fletter en krans om mine føtter,

En vev av strå legger du om mine knær.

Jeg står ved dørstokken til livet,

Og du gir meg vann fra frodige bekker.

Jeg lengter etter ditt nærvær,

Og forvandles i din hånd.

Du ser meg fra fjellene, og kjærtegner

Mine indre organer.

Du kruser mitt hår i vinden

Og gir meg stav på veien.

Du bringer alltid brød til huset,

Og salver meg med olje.

Jeg er et skrukket blad,

Men sletter mine synder, og gir meg kraft

Så jeg kan se din himmel.

Å se er å løfte seg fra bakken.

Jeg glemmer aldri dine øyenbryn.

Du ser meg i dypet, og løfter meg til stjerner.

24

BYGGE

Å bygge på sand, gir ingen mester.

Omkranset av støv, gir ingen krone.

Vi trenger myndige lepper for å tale ordet.

Med lyset skal poesien stråle.

Den går til hjertet, som gnist i ditt liv.

Stadig undres jeg i prosessen.

Huset skal stå ferdig til rett tid,

Og alt tømmeret er ikke på plass.

Vi bygger rom for å vise oss selv.

Huset er utstillingsvindu for verden.

Den som banker på vil se alt i perspektiv.

Å bygge er en kilde til vokster.

Alle har en strøm av tanker om å klatre

Høyere enn naboen.

FALLEN

Er jeg en fallen stjerne,

Et fnugg av månestøv?

Jeg fester min stamme i jorden

Gjennom hele livet.

Er jeg redd for stormen?

Jeg kan svømme til en øy.

Reddet or havet med dryppende klær.

Jeg skygger merkesteinen

Og går mot huset.

Språket hjelper meg over terskelen,

Og jeg blir et nytt blad på stammen.

GI

Gi meg vann. Jeg tørster. Ordet er vann fra kilden.

Ordet gjennomlyser menneskene. Ordet puster liv.

Gi meg ånd og visdom. Jeg er en fattig frukt,

Et synkende skip, en fallen skapning.

Gi meg et frø, så jeg kan plante og høste.

Gi meg en åker med glede. Gi meg livets brød.

25

TAKK

Takk at du vekket meg.

Jeg går over fjellet i dag.

Jeg skal møte den andre siden.

Noen har våknet meg med ord

Som forvandler mennesker.

Jeg er ikke fremmed nå.

Jeg reiser vekk

For å se hva jeg burde gjøre.

Jeg finner spor i fjellet,

Og følger tiden.

Jeg er gammel på avstand.

Inni er jeg en åker med gulbrunt korn,

Og solen besøker meg.

Takk for hagen, og plommetrærne.

Og eplene modnes.

Poppeltrærne fyller grensen

Og blafrer i vinden.

Her er ingen hjemme.

Jeg har en håndfull sol i lommen,

Og vandrer over fjellet i dagslys

Med tiden som ekko.

Jeg går med en tung bør.

Gjennom mange år har jeg en venn,

Men skyene kommer,

Og kvelden kommer i huset.

Klokken tikker sakte.

Stillheten på andre siden

Gjør meg sterk.

Jeg er en ensom klatrer

I månedans. 

STORM

Når stormen er fraværende,

Og tidshjulet går mot null,

Når de gamle ser en ende,

Vokser villrosene,

Og eføyen slynger seg i trærne

Og over hustaket.

Ugla holder vakt, og stormen sover.

26

LANDSKAP

Hva sier dette landskapet til vårt møte?

Om landskapet kunne synge, var jeg en grein på treet.

Jeg hører stemmer i landskapet,

Og går skulder ved skulder.

Snart faller måneringer i landskapet.

En munter fugl flyr til og fra.

Hvem holder orden på tiden?

Jeg sovner til strengespill.

Det er vakkert å våkne i åpent landskap.

Jeg drømmer i april, og mai smiler.

Et åndedrag flyr over Sukkertoppen,

Og skyene i vest er milde.

Landskapet puster. Og jeg åpner meg som en oase.

Frø spirer, og roser synger i solvarmen.

Nye dører blir åpnet, og jeg kan gå inn og ut.

Landskapet favner alle og alt.

Jeg drømmer i hemmelighet om en stor hage,

Der alle kan gå fritt, og leve i fred.

Og frukten på trærne, og grøden på marken

Jubler av glede med oss.

LYSET

Jeg våknet av det første lyset.

Tidlig våknet jeg av fuglene,

Og strødde frø i skåler.

Jeg er hjemme, og husker stillheten rundt.

Fuglene sang for gamle mor,

Og jeg åpnet vinduene over alt.

Lyset kommer inn, og blomstene hvisker

Til forbipasserende med liv.

Og vandreren må stanse.

Lyset veller frem som en kilde i fjellet.

Uten å forstå underet, kommer jeg

Til den evige blomst.

27 

NAVN

Vær stille, vær stille.

Omsluttet av jorden og lyset

Hviler vi i ingenmannsland.

Bladene grønnes, og visner

Ved foten av fjellet.

Vær stille med navnet av rent gull

Mellom liv og død.

Se, visdommens druer er modne.

La oss plante et frø,

Og leve i salighet til neste vår.

Lytt etter stemmer i skogen,

Og ta navnet med på vandringen.

Vær stille i gras og lyng.

La håpet fylle ditt hjerte.

Du er verdig til forvandling.

Navnet er fargerik sommer.

Gi navnet en dypere mening.

Du er frukt av jorden og stjerner.

Min engel er født for å leve

I en gyllen og endeløs himmel.

SOV

Sov som blader og lyng.

Lukk øynene, og pust våren tilbake.

Bladene slynger seg ut.

Du strekker dine hender mot lyset,

Og hører himmelen rope.

Englene kysser din panne.

Sov min elskede, min nåde og glede.

La øynene hvile, la hendene falle.

Du er rik som en blomst,

Min evige tvilling på jorden.

28

INNSKRIFT

Begravd i rim og drømmer

Ligger en helgen og skuer.

Her kan du skrive din himmel,

Og hilse en evig sommer.

Ditt tempel er innviet i håpet,

Stjernene klapper og jubler.

Høyt er du elsket fra barndommen.

Ditt hode er opphøyd og elsket.

Freden skal komme en morgen.

Din innskrift skal lyse i sol.

Velsignet er ordet som lyser.

Ditt navn skal hvile i fred.

VÅR OG HØST

En vårdag, sier gamlemor

At alderen tynger.

Det begynner å bli sent på jord.

Og sønnen planter nye trær,

Og eplene blir modne.

Menneskebarnet hviler i skyggen av et tre

Til høsten kommer, og lauvet visner.

Vi lever ved siden av fjorden,

Og hører fossen stupe.

Vi skriver i liv og død, gjennom skjulte røtter.

Snart vil alt komme frem.

Vær og vind holder oss våkne.

Masser av luft er i bevegelse,

Og menneskebarnet frykter tornado og jordskjelv.

Men ordet er en evig trøst.

Full blomstring, gir tidlig høst i skogen.

Og vi kan plukke frukt og bær

Og kjenne duften av himmel.

Vårt navn er skrevet med greiner av gull.

29 

SE OPP

Du som styrer åndene,

Styr meg til en utsiktspost.

Se opp. Se opp.

Ditt navn vil lyse klart.

I stillheten hører du hjertebank,

Og en nattergal.

Se opp for månelys og blanke netter.

Se opp for en stille kveld.

SE LYS

Du leter etter lys.

Det er inni oss.

Med lyset kan vi bevege lemmene

Og være til som fugler og barn.

Se lyset på viddene, i fjellet.

Det gir oss noe ingen forstår dybden av.

Lyset skjærer inn vinduet

Og gir liv og kraft.

Mitt himmellys kommer inn i rommet

Og legger seg i min seng.

Alltid er jeg i lyset,

Og lyset er i meg.

DRØM

Et håndtrykk fra grensen

Er ingen drøm.

Jeg drømmer ikke om liv

I døde trestammer.

Det som gir meg drøm

Er dine brune øyner.

Du setter spor i mitt hjerte,

Så jeg stiger en dag

Inn i din dype favn.

Du er drømmen som aldri svikter.

Du er solen som aldri går ned.

Du er min elskede tulipan.

30

STRENGER

Jeg reiser strenger i verden.

- Hør balansen i tonene.

Jeg reiser linjer, og åpner dører.

- Føttene følger mine spor.

Jeg roper i fjellet, og får svar.

Jeg ser ansikter,

Og stiller meg i veien.

Jeg møter musikk fra dine strenger.

Tallause strenger holder oss fast

Til landskapet.

Og vinden byr opp til dans.

Jeg vil danse på kirkegarden

Og synge med dine lepper.

Min beste venn sover ikke.

TUSLE

Jeg tusler ute i mørket.

Jeg er alene, og går omkring i varmen.

Med sommerklær er jeg lett.

Snart stilner fuglene,

Og jeg stilner i kvelden.

Huset lokker og drar.

Jeg er en fugl uten vinger,

Men flyr i drømmer.

Aldri alene uten ditt navn.

Jeg tusler med deg under månen.

Og du kommer når jeg sitter ved bålet.

Dine strenger høres i mørket.

I stillheten er du sterk.

Du er min høyeste portal.

Min gullkrone i rommet,

Min evige bjørkestamme.

Jeg glemmer aldri min elskede.

Jeg leser i øyner og hjerte en ny melodi.

Min elskede er en stjerne fra Gud.