STRENGER AV NÆRHET av Sigve Lauvaas * Side 2-9 (Bok 21-2012)

Side 2

NÆRHET

La grunnvannet slippe til.

Opplev lykken med blomster.

Se lyset langs veiene.

Miraklet møter oss i døren.

Solens forgylte vinger kranser oss.

Vi er broderi i landskapet.

Enkelte ganger hører vi tiden i rommet.

Vi prøver å forstå. Vi lytter,

Og hører klare toner.

Lyset er en annen dimensjon.

Og tiden bærer vi med oss fra fødselen.

Vi favner ordene, og lever som utvalgte.

I ensomheten løfter vi poesien frem.

Vi forelsker oss i hverandre

Som kortvokste barn.

Å TILHØRE

Vi tilhører hverandre.

Vi tilhører håpet og troen.

Vi er guddommelige barn på vandring.

Vi går i den frie luftegården.

Klosteret er stengt.

Noen roper navnet mitt.
Jeg holder pusten.

Så finner vi hverandre under samme tak.

Vi er på oppdagelsesreise

Og kjærtegner hender og føtter.

Vi spiller klinkekuler, og forvandles.

Så gjør vi entre i eplehagen.

Dråper fra evigheten treffer.

Vi er ikke glemt,

Og hopper fra fjelltopp til fjelltopp.

Vi er lykkelige som barn,

Og svømmer i elskov

Til den klare morgen.

3 

FORM

Huset begynner å ta form.

Og buskene tar form etter årstid og vær.

Hver har sin form.

Som en krukke, en skål, beveger vi oss.

Himmelen tar form i vårt indre.

Som et aks strekker vi hals, og gynger i vinden.

Snart er vi klar for tresking,

Og faller til ro på et gamlehjem.

BILDE

Folk vi gleder oss over

Er et bilde i vårt indre.

Vi kjenner bildet som en forlenget arm.

Og vi hilser og tier.

Det stråler i vinduet.

Det puster i epletrærne.

Vi ser øyelokkene til den glade vandrer

Som legger årene inn.

VENTE

Viss du venter lenge nok

Vil språket bli farget i lys,

Og blomster vil vandre fritt.

Viss du glemmer å vente,

Vil du lande i et spindelvev

Og bli oppspist av troll.

Forlengelsen av livet er å vente

Til alle er ferdig med sitt.

Da er en alene igjen,

Og ingen kan se våre fuglevinger,

Eller månetegn.

4 

VADESTED

Vadestedet er blitt en skjelvende bro

Hvor folk møtes i angst.

Ingen kan høre, ingen kan se

Når broen brister.

Fra stein til stein kan vi møtes

På andre siden.

Det er vår botsgang å vade i dypet,

Der ingen binder oss.

Bare lyset kan fange vadestedet,

Og nærheten til de pårørende.

Vi er alle underveis, og bekjenner ordet

Som lyser i mørket.

LYS I VIND

Byen flimrer i lys.

Et gjennomsiktig lys danser

Og rekker sine stråler frem.

Musikken følger lyset gjennom natten

Til rommet blir fylt av lys.

Toget gløder i kvelden over store strekk,

Og himmelen buer seg

Som et romskip over alle fjell,

Og bølger i landskapet.

Lyset kommer med vinden.

Det drypper ned i det underjordiske

Og kjæler med våre røtter.

Lyset gir oss kraft til å overleve

Byens larm, og livets mange stryk.

Lyset er i oss fra fødselen

Som en frukt av Gud.

5 

SKRIK

Du har fått mine skrik.

Vakre var ordene jeg gav deg.

Nå er jeg blytung, og døv.

Her er ingen å snakke med.

Jeg har sett stjerner spille.

I himmelspeilet er dine strenger,

Vakre som gull.

Jeg hører melodien igjen og igjen.

Du gav meg ditt hjerte.

Dine søsken var stolte av deg.

Jeg fant ikke tonen.

Det var skriket som knuste meg.

VANN

Vannet er kjærlighet.

Under vannet er veier til Gud.

Selv flyter jeg på vannet

Som en tømmerstokk.

Vannet strømmer i elven

Og tar med seg mitt hus.

Vannet vet veien til havet,

Og flyter videre til andre hav

Der ingen kan nå.

STIKK

Stikke innom en kafé,

Stikke med rasende kraft

Gjennom isen,

Finne kjærligheten

Før tornadoen, før høsten

Gjemmer seg i snø.

Stikk følelsen inn i meg.

Skriv ord som forsinker verden

Å gli ut i havet

Stikk himmelen med lyngklokker,

Så jorden blir hørt

Før det store skjelvet.

6

SPRÅK

Språket er et stille hav,

Når ingen bruker det.

Hesten er ensom, når ingen rir.

Alt er på avstand

For den som ikke forstår.

Jeg er betatt av en kvinne.

Ja, det kunne vært flere på veien,

I reklamefilmen, og i bladene.

Jeg bare registrer og anbefaler

Et knippe for den lette major.

Det gjelder å forstå ansiktet.

Smilet flytter seg nærmere.

Jeg ser to øyner i blått.

Hvem er den sterkeste?

Jeg blir bedøvet, og er fattig.

Forlatt må jeg vandre.

Forlatt må jeg lytte til musikken.

Og stemmen blir sterkere, sterkere

Dess lenger tiden går.

Nå er jeg nærmere et oppbrudd.

VED SAMME BORD

Vi kjenner hverandre litt,

Men ingen kan oversette.

Bilder forteller noe rart.

At hun er begavet, vet jeg.

Selv kan jeg måles med et tre

Som aldri får nok.

Jeg lytter til musikken,

Og ser i hennes øyner en ny vår.

Jeg skriver dikt, men ingen forstår

At jeg trenger en tolk,

En stifinner på veien

Over de blå fjell.

7 

DAKOTA

Jeg skriver dette merkelige ordet.

Dakota er en kvinne

Som gjør meg urolig.

Skal jeg drasse på en kvinne

Gjennom hele kontinentet?

Akkurat der treffer pilene fra ødemarken.

Jeg rådfører meg med klokkene, og drar alene

Fra Dakota, fra prærien,

Til nye ansikter lenger sør.

Men lidelsene kommer etter meg,

Og ødelegger mitt ømme hjerte på flukt

Fra stemmer i rommet.

Jeg må snu

For å finne navnet som lyser.

FOLK

Det hender at folk stanser

Og søker etter en adresse.

Tidlig eller sent kan jeg svare de utenlandske

Som beveger seg på smale veier.

Jeg har en ødelagt klokke,

Og vet ikke når alt dette hender.

Men noen ganger er det viktig å være på veiene,

For å vise millioner

At alle kommer frem til slutt

Gjennom nåløyet.

En må bare være tynn nok.

FRAVÆR

Jeg forstår at fravær er vanskelig,

Noen ganger utilgivelig.

Mennesker forstår ikke poesi,

Som englene.

Ord skal være en frukt av livet.

Uten lyset er vi alle døde,

Og ordene har aldri vært i vår nærhet.

Fravær er tapt kjærlighet.

8

SNART

Snart er natten over.

Jeg ligger i en seng på et hotellrom i Paris.

Jeg konserverer mine tanker,

Og tar bind om alle hjertesår.

Jeg er alene, og ingen trenger på.

Jeg går ut, og kjenner ikke gatene.

Språket er umulig,

Og en engelsk dame hjelper meg på trikken.

Omsider er jeg tilbake.

Snart er det natt igjen.

Jeg hører sirener, men ser ingen bål.

Jeg sover alene,

Og har avstand til alt.

Men luften jeg puster, og hjertet

Som sier tikk takk, tikk takk,

Holder meg i live.

Og det er snart vår.

Ingen i verden leser mine dikt.

Min poesi mangler glød.

Jeg må reise mer, se mer, lytte til fjellet

Og kjenne strengene i språket.

Jeg må strekke ut ensomheten

Til en kornåker,

Og legge ordene i sprit,

Så de kan bli levende igjen i ny drakt,

Med mål av en tidløs ånd.

TOGET GÅR

Jeg har noen sekunder igjen, og ser på klærne,

Ser på forbipasserende,

Og bygninger av betong.

Tar et siste blikk på fasaden

Før toget tuter i vei.

Jeg er her etter avtale. Suser på jern,

Som til en ny byggeplass.

Og klokken tolv er jeg på stasjonen

Med alt jeg har.

En gammel mann i rullestol

Viser vei til muren.

9

FORT

Jeg kan ikke bevege meg så fort.

Jeg har stav, og halter

Med en ryggsekk.

Fort går det ikke i kaffebaren heller.

Ved vinduet sitter en liten gutt.

Det kunne vært meg, med et glass vann.

Jeg skal hjem til slutt, før siste tog.

Og kakestykket er ferdig,

Men strikken i buksa er veldig stram.

Jeg må komme vekk fra Chicago.

Jeg må hjem til jul, og ser ut i luften.

Fort går det ikke med albatrossen heller.

HEMMELIGHET

Jeg gikk frivillig ut i går.

Jeg hadde et ærend, og møtte en hemmelighet.

Jeg har mange hemmeligheter,

Og disse blir aldri skrotet.

Frivillig tar jeg de frem i lyset,

Pusser støvet, og nevner navnet.

Så plukker jeg noen blomster til en gammel vase.

Jeg kjenner det gjør godt.

Jeg skriver ikke lenger i avisene.

Ingen vet min adresse lenger.

Frivillig er jeg gått i dvale, med hukommelsen i orden.

Jeg teller stjerner, og ber.

UTYDELIG

Ingen er mer utydelig enn diplomaten.

Å leve i et kompromiss er lidelse for begge parter.

Ingen berøring er verre enn krasjlanding.

Alle må ta seg i vare for snikbomber.

Om resten av verden går under, er ingen tilbake.

Vi har alt å vinne som lever i lyset.

Å være utydelig, skremmer englene.