STRENGER AV NÆRHET av Sigve Lauvaas * Side 10-19 (Bok 21-2012)

Side 10

BRUTTE SEIL

Alt er skrekkelig ondt, sier poeten.

Innestengt, med brutte seil, sukker den blinde.

Det er vinduet som holder meg oppe.

Døren er låst, rommet er mørkt.

Innelåst i seg selv, løftet av hengslene,

Funger ingenting.

Ånden er svekket, ropet er svakt.

Jeg går i en døs

På vei til flyplassen.

Jeg flyr med brutte vinger, og henger i trær

Som flaggermus.

Jeg har fjellkløften som tilholdssted,

Og gjemmer meg bort,

Og jakter i skumringen etter ord.

Jeg trasker rundt, som den elendige,

Fra fjell til fjell.

Vegger og tak kjenner jeg ikke.

Ordene er mine blomster.

Men ingen vil ta imot.

FRØ

Noen blomster vokser fritt.

Inni meg har jeg en åker med blomster.

Jeg drømmer en blomsterbok

Med tiden som bokmerke.

Til våren skal jeg plante frø til en skog.

Det kan bli mange boksider

Med seil for en stor seilas.

Den som blir med, får kjenne bølgene.

ELDES

En stemme sier, du eldes.

Jeg er født i dag.

Det tar et helt liv å berøre min kropp.

Naken ligger jeg, og er skremmende svak.

Noen centimeter kortere,

Og bølgene slår.

11

RESTEN

Det som er tilbake forteller.

Speilet forteller våre liv.

Jeg vandrer med en gammel rygg.

Det går nedover, og litt oppover.

Resten er en partidans.

Jeg danser med englene.

Jeg syns jeg hører til i høyden.

Resten er i krise.

Ingen banklån holder. Europa brenner.

Jeg støver gatene, og hviler.

Min vei gjennom livet er søt musikk

Fra en uvirkelig drøm.

LYSET

Lyset brenner.

Jeg kan kjenne lyset med fingrene.

Jeg er betatt av lyset.

Skåler av lys blir tømt inn i min hage.

Rommet fylles av lys,

Og jeg går i hvite klær.

Klokken tikker. Jeg skriver poesi for en.

Denne ene har briller på

Og en stav i hånden.

Snart vandrer lyset bak buskene,

Og rommet er mørkt,

Som en venn uten ord.

VENN

En venn kom innom med en gammel nøkkel.

Det var en bok som var lest før.

Blendet av ordene ble jeg grepet til tårer.

Min venn steg fram i lyset, og kysset min hånd.

Mellom oss er mange år.

Jeg kan ikke skrive poesi, uten min venn.

Jeg kan ikke leve uten briller.

Min venn er kraften og lyset, speil for min sjel.

12

STRENGER AV ORD

Lys i graset

Blir til strenger av ord.

Mars blir til april

Over natten.

Vi pendler fra by til by

Gjennom livet.

Hvor er vi født?

Fødes vi litt hver dag?

Naboen vet når lyset slukkes.

En mørk bopel er et vakkert mål.

I GÅR

I går ville jeg skrevet om Amerika.

I dag ser jeg ingen vår.

Skyer i horisonten, brutte løfter.

En nydelig følelse å ta kveld.

Jeg er såret i naturen.

En arbeidsulykke, en maskin veltet

I granskogen.

En trillebår med jord dekket over.

Jeg sitter igjen.

I går var jeg født til dikter,

I dag vil ingen se meg.
Nedbrutt, og slått av lynet

Kryper jeg nå med skammen.

Jeg er nok et kronblad,

Men ingen vet det.

Fredsommelig løfter jeg halsen

Og gynger i solen,

Og tar imot din søte berøring.

13 

FUGL

Jeg er en drømmende fugl i epletreet.

Jeg liker varmen,

Og flyr langsomt fra grein til grein.

Jeg synger lågt,

Og holder meg bak alle hus.

Jeg minner om mor

Som ble lenge borte.

Jeg drømmer om havet, og den ene

Som begav seg på tur.

Det er langt til målet.

Og fuglen stuper.

KJÆRLIGHET

Det er kjærligheten som holder hodet

Over isen, over speilet.

Og jeg føler ditt hjerte.

Du er nær meg som den eneste i verden.

Min hud kjærtegner din hud.

Aldri får jeg fred når du er borte.

Kjærligheten holder løfter,

Og er hellig som den reneste ull.

Jeg ser deg på veien til supermarkedet.

Du skal ha det beste,

Og favner mitt hjerte med åpne armer.

Sangen er ikke slutt når du er borte.
Jeg ser deg i speilet, i vinduet.

Du er en tone i mitt indre. Englene synger.

Hvem som helst kan komme.

Uten deg er huset tomt og kaldt.

Du er varmen i mitt hjerte, mitt evige gull.

HØYT

Fly ikke høyt på nye steder. Se bakken

Før du hopper utfor. Vær rik i det du har,

Så du ikke mister kursen. -

Hvem trekker den vise etter håret?

Hvem elsker høyere enn Gud?

14

VÅKNE

En morgen våkner jeg vel

Som liljene på marken?

Jeg våkner med gull i håret

Og sølv under vingene.

Å si adjø et sted

Og våkne et annet sted,

Er som en luftspeiling i ørkenhav.

Hver gang jeg våkner

Tenker jeg på fortsettelsen,

Vandringen med ryggsekk

Over de blå fjell.

Jeg våkner i parken,

Under tusen brennende stjerner.

Og siden våkner jeg i hagen

Med vannliljer og gras,

Dyppet i smaragd.

Alt jeg ser rundt meg

Stikker opp fra jorden.

Det er modne aks for en hel vinter

Og poteter til folk flest.

Jeg ser luftskip og skyskrapere,

Og nederst et bilde

Av en barnekiste.

Jeg våkner med en brukbar film,

Og skriver tekst

Som talerør til de andre.

Jeg er lykkelig med den ene

Som snart er enke,

Og plukker roser til kaffebordet

Der vinen blomstrer.

BEKK

Sildrebekk, klunkebekk.

Bekk i fjellet som surler og lokker.

Nye bekker, og gamle striper

Av rådyr i mørket.

Folk begynner å lytte, og noen ser

Bekker som danser, og en nydelig foss,

Og kilden bak alt.

15

TAL

Tal ikke minutt for minutt,

Men gjør meg oppmerksom på tiden.

Alt ruller på veiene, smale veier

Med hvite kors.

Tal med månen, og se fottrinn

Tett ved bålet, tett ved min hud.

Det lukter brent. Det er ord i luften

Som forteller fred til millioner,

Men de hører ikke.

Kom inn i mitt telt. Tal visdom,

Vær i min nærhet, som et teppe av ull,

Vær min venn for alltid.

Tal til mitt hjerte, så jeg kan hvile

Med portrett av den ene.

Gi meg din hånd,

Og jeg gir deg min stemme,

Før lauvet tørker inn og dør.

ELSKE

Jeg elsker menneskene rundt meg.

Å elske er å foreta et inngrep.

Naturen krever at en må elske for å leve.

Jeg lever som et barn,

Med måne og sol rundt meg.

Jeg elsker min egen stemme på veggen.

Kanskje skulle jeg låse døren,

Så ingen kunne høre?

Jeg beveger meg i streng poesi.

Ingen kjenner mine steg, ingen aner min vei.

Bak fasaden danser musene desperat.

Jeg elsker det ekte og rene.

Glatte fjell tiltaler mitt øye, og bekker av lys

Åpner mitt indre for latter og sang.

Den ene kommer imot meg på veien,

Og jeg er levende som sol og måne,

Og ånden bærer meg til fremmede kyster.

16

ØRKEN

Jeg bor i en ørken.

Vannet er dypt.

Jeg leter etter skrifttegn,

Men vinden tar alt.

Om morgningen er teltet borte.

Jeg samler alle spor

Og vandrer mot et ukjent sted.

En landsby dukker opp.

Og jeg blir der, som slave.

Jeg blir opptatt i stammen,

Og får et navn.

En ørken førte meg ut,

Og en stamme førte meg tilbake.

Alene ble jeg avkledd.

Forvist streifet jeg i ørkensand,

Og søkte trøst rundt bålet.

Kilden gav liv.

Jeg var som fisk i garnet.

Nå søker jeg frihet, og står til regnskap.

Jeg skriver mitt navn

I alt jeg berører.

Og tankene mine lyser i ord.

EN ANNEN

Jeg er en annen i dag.

Jeg spør ikke, men mener jeg forflytter meg

Som en intellektuell busk.

Jeg er et vesen av ånd og lys.

Helt alene står jeg ikke på jorden.
Min plattform sviver rundt sin akse

Og gir syner av en ny virkelighet.

Det naturlige folket kaller.

Jeg er med i festen, og leirbålet brenner opp.

Alene går jeg inn i skogen.

Her er menneskene milde.

Jeg møter en opphøyet og hellig dag.

17

LÆRE

Vi har noe å lære, sier lyset.

Det følger oss på veien.

Vi reiser med vann i kroppen.

De store sjøene rager som et maleri,

Og blir dekket av skodd til natten.

Vi vandrer etter oppskrift.

Alt må vi ha med i karet

Som styrker oss.

Musikken er stram. Erindringen er påtvunget.

Vi lever i fjellet, og føder i kjærlighet.

VANN

Vannet stivner, og brister i sorg.

Strendene er nakne.

Jeg streifer som fuglene.

Fri meg fra harmen som volder krig.

Bær meg over vannet.

Alt renner mot havet.

Tømmeret leker i elvene.

Spedbarnet synger.

Vannet går, og fødselen roper

Fra sitt hjerterom.

Mitt indre er overveldet

I nytt landskap.

TÅRER

Jeg gråter ikke mer.

Tårene er stivnet.

Jeg tenker på den ene,

Og har nok med sorgen.

Jeg skrek av fryd i regnet,

Og fulgte vannet i skyene

Til kirketårnet.

Jeg ser himmelblått hav bak alt

Og tårer langs veiene i fjellet.

Bare den ene lyser navnet.

18

BILDET

Jeg ser på bildet,

Og diskuterer med de nærmeste.

Vi har felles språk,

Men er forskjellige som individ.

Mine ord er grunnet i stillhet.

Jeg er svak, men bærer frem alt

Fra en høyere vinkel.

Jeg favner lyset bak navnet.

Jeg ser bildet som anstrengt poesi.

Rammen dekker så vidt.

Og jeg løfter glasset.

Det er best med venner, og liljer.

Når alt kommer til alt ser jeg mye lys,

Og dryppende netter.

Et speil for mitt indre gjør bildet stort.

Solfylte orgelpiper bærer meg.

DAGER

Himmelen gjør dagene korte.

Jeg løper imellom,

Og tar en for en i hånden

Som bolledeig.

Dager skal formes i livet.

Ingen tegnebrett gjør dagene lyse.

Som en pottemaker snakker til leirklumpen,

Snakker jeg med dager på veien.

Hver dag har sin pekefinger.

Her er myr og fjell over alt.

Jeg må finne stien, og ser blåbær i solhellingene.

Dagene er knyttet til jorden,

Som barnet til navlestrengen.

Dagene er vakre, som blomster.

Ta imot himmelens juvel,

Og la natt være natt.

Dagen er ditt øye i verdensrommet.

Du er fiolen i mitt hjerte, min evige vår.

19 

VÅTT GRAS

Snøen går, snøen går.

Vått gras i enga.

Nakne strå med søt munn.

En hemmelighet.

Du kan bare komme.

Knoppene springer i sol.

Det lyser i enga.

Snøen går, snøen går.

Det er tid å møtes igjen.

Et lam blir født.

Det kryper i gras.

Det kryr av tynne dyr.

Og bjørkene kommer frem

Med grønne blader.

Det er trolldom i luften.

VEIER

Over fjell og trange pass

Kryper veiene.

Dype og lange, smale og breie

Roper veiene imot oss.

Det er en prøvelse å gå.

Steilt i bratthenget går en sti

Til andre nasjoner.

Jeg går for meg selv,

Og finner stillheten i høyden.

Jeg får et dypere liv.

Jeg strekker ut mine vinger

Og seiler i tanker og drømmer,

Og skriver hemmelige brev.

Skritt for skritt åpnes landskapet

Til alt blir åpenbart,

Og jeg kan se engler.

På fjell og vidde, i ørkenland

Hører jeg stemmer.

Og veien trøster den blinde.

Jeg ser lys i skoddedalen

Og speil av en mektig himmel.